Røstvangen gruver (malmgruver) 1904 - 1921
Avkjørsel fra RV3 ved Nytrøa. Veien frem til parkeringsplass er godt skiltet.
Gå til Wikipedia for å se kart over området
Innholdsfortegnelse
1.1 Innledning
1.2 Malmgeologi
1.3 Røstvanglia og Vinkelen - bosteder for funksjonærer og arbeidere
Ved vaskeribygningen på Vinkelen.
2.1 Vaskeribygningen
2.2 Litt om transporten av malmen
Ved taubanefundament oppe på snaufjellet.
3.1 Malmkjøringa ved Røstvangen
3.2 Taubane
Ved grunnmurene til de første bygningene ved Røstvangen gruver .
4.1 Arbeidsstokken og boforhold ved Røstvangen
4.2 Sosiale forhold, foreningsliv og fritidssysler
4.3 Litt om lønnsforhold ved Røstvangen gruver
4.4 Arbeiderbevegelse og arbeidskonflikter ved Røstvangen
Ved munningen av grunnstollen.
5.1 Driftsforhold og gruveteknikk
Ved dagsynk på toppen av Røstvangfeltet.
6.1 Arbeidsulykker ved Røstvangen
6.2 Drifta ved Børsjøhøfeltet
6.3 Nedleggelsen av Røstvangen gruver.
1 Innledning.
Vi skal nå foreta en vandring omkring i det gamle gruvesamfunnet på Røstvangen. Ved en slik omvisning synes jeg det er mest hensiktsmessig å ta som utgangspunkt det lille som finnes igjen fra driftstida rundt omkring i terrenget. Ut fra dette har jeg valgt meg stoppepunkter hvor de forskjellige emner blir behandlet.
En del av dere har kanskje på forhånd liten kjennskap til hva Røstvangen gruver var. Som et utgangspunkt for den videre vandring vi skal foreta, skal jeg derfor si litt generelt om Røstvangen. Jeg skal særlig legge vekt på bakgrunn og startfase for gruvedrifta.
Det at det fantes malm i dette området hadde vært kjent av befolkningen her allerede i forrige århundre. "Malm- brånnåen" var lett påviselig, ikke bare i fjellet, men nedover lia helt ned til Stubsjøen. Som en kuriositet kan berettes følgende historie som tidligere gikk på folkemunne her oppe:
Under en brønngraving på garden Røstvangen i forrige århundre ble den i disse trakter så bekjente Vise-Knut spurt til råds om hvor Vann kunne finnes. Han ga opplysninger om dette, men spurte også samtidig om det ikke var noe annet de også ville ha opplysninger om. De spurte da om hvordan det ville gå med skjerpingsarbeidet i Røstvangen som på dette tidspunkt hadde foregått i noen tid, og til dette svarte Vise-Knut at det fantes malm nok, og at de ville finne den om de bare fortsatte å drive på med skjerpingen. Men han la samtidig til at han hadde størst tro på at noen utenfra distriktet ville finne malmen. Dette begrunnet Vise-Knut med at det hele ville bli en tidkrevende og ikke minst kostbar affære, og at lokalbefolkningen derfor ikke hadde økonomiske muligheter til å klare dette. Det skulle vise seg at Vise-Knut i dette tilfelle ble sannspådd.
Det var storkapitalisten Nils Persson fra Helsingborg i Sverige som startet gruvedrifta ved Røstvangen. Ved gruveformann I. G. Norrmann foretok Persson mange skjerpinger og mutinger i dette distriktet i årene 1903 - 1904. Norrmann var en erfaren gruvekar og kom fra de kjente Sulitjelma gruver, som Persson hadde startet i l889. Norge var i tiden rundt 1905 ikke noe kapitalrikt land, det er derfor ikke så rart at det nettopp var den kapitalsterke Nils Persson som stod bak starten av drifta ved Røstvangen. Han eide på denne tid et ti-tall gruver i Norge.
Sommeren l904 ble avdekking av fjell og andre forberedelsesarbeider satt igang. September 1904 kom prøvedrifta i smått igang og med dette ble nye forhåpninger og muligheter skapt i dette distriktet.
Persson som var svensk statsborger fikk imidlertid problemer med å oppnå konsesjon på Røstvangfeltet. Bergverkslov av 9/3 - 1903 slår nemlig fast at all registrering og muting av skjerp måtte være foretatt av norsk statsborger for å være gyldig. For å omgå denne bestemmelsen lot så Persson den norske ingeniøren Alfred Hasselbom, som tidligere hadde jobbet for Persson i Sulitjelma, foreta ny skjerping av feltet. Derpå ble disse skjerp og mutinger siden overført til Persson. "Malmkongen" Nils Persson ble med dette beskyldt for såkalt "stråmannsvesen". Det var derfor naturlig at det kom en reaksjon på dette, både lokalt og nasjonalt.,
Høsten 1906 ble det derfor foretatt en overskjerping av noen menn fra Tynset. Overskjerping vil si at gruppen av overskjerpere hevdet Perssons skjerpinger ugyldige og foretok derpå selv en ny skjerping som de hevdet gyldig. Dette var fullt lovlig etter datidens bergverkslov. Striden om disse rettighetene ble fra nå av underlagt rettslig avgjørelse.
I desember 1906 ble også Perssons konsesjonssøknad avslått i statsråd. Prøvedrifta ble øyeblikkelig stanset. For å gjøre en lang historie kort, så ble midlertidig konsesjon gitt til Persson høsten 1907. Han hadde siden konsesjonsnektelsen i des. 1906 fått massiv støtte fra lokalbefolkningen i distriktet. Departementets avgjørelse angående midlertidig konsesjon ble også begrunnet med det sterke hensynet man måtte ta til distriktenes ve og vel.
I begynnelsen av 1908 hadde de lokale overskjerperne trukket seg ut av det hele ved at de hadde solgt alle sine overskjerp til et nystartet norsk kapitalforetak ved navn "Dovre" bergselskap. Persson og Dovreselskapet kom i mars 1908 fram til et kompromiss. Det norske selskapet "Dovre", som vesentlig bestod av kapitalsterke menn fra Kristiania, og Persson skulle ha hver sin halvdel av de samlede rettigheter. Den pågående rettssak ble med dette forlik avblåst. Den endelige konsesjon ble gitt i statsråd den 15. mars 1908, og derpå ble det nye gruveselskapet A/S Røstvangen stiftet. Prøveperioden var dermed over, fra nå av ble en omfattende drift startet, som med vekslende intensitet skulle vise seg å vare helt til våren 1921.
Dette var litt om tilblivelsen av Røstvangen gruver. Jeg skal komme inn på forskjellige forhold ved sjølve drifta etter som vi vandrer rundt i området.
1.2. Malmgeologi
Bergartene i feltet er vesentlig glimmerskifer, kalksten og amfibolittskifer. Røstvangforekomsten tilhørte det såkalte "Trondhjemske kisfelt" som omfatter en rekke større kisforekomster, så som Folldal, Kvikne, Røros, Kjøli, Killingdal (Ålen) og Løkken. Malmen ved Røstvangen var kobberholdig svovelkis. Svovelkisen var altså det viktigste. Ren kobberkis var det lite av, den var bare drivverdig de første åra. Kobberinnholdet i svovelkisen var i gjennomsnitt for hele driftsperioden ca. 2,5 - 3,5 %. Svovelgehalten lå på ca. 40 - 45 %.
Jeg tror det er uinteressant og lite tjenlig i denne sammenheng å henge seg opp i for mange tall. Jeg kan bare nevne at i prøveperioden, som regnes fra 1904 til 1908, lå årlig utdrivning av eksportmalm på ca. 6000 tonn, med unntak av året 1907 da drifta lå nede grunnet påvente av ny konsesjonsavgjørelse. I årene 1911 - 1916 lå den årlige produksjon på fra ca. 30 000 tonn til ca. 50 000 tonn malm. Som toppår kan regnes 1911, 1912 og 1913. Fra 1916 avtok utdrivningsmengden gradvis fram mot nedleggelsen i 1921.
1.3 Røstvanglia og Vinkelen - bosteder for funksjonærer og arbeidere
På venstre hånd når dere kjørte hit passerte dere en stor bygning med et bergverksemblem oppe i mønet. Dette var den første kontorbygningen på Røstvangen. Området kalles for Røstvanglia (Last ned bilde av Røstvanglia (JPG, 71 kB)) (nr. 9 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)). Denne bygningen ble senere omgjort til direktørbolig. Det har alltid vært vanlig blant gruvearbeiderne å ha tilnavn på nær sagt alt mulig. Slik også med mange av bygningene på Røstvangen. Den første kontorbygninga gikk under tilnavnet "Africa". På andre siden av veien for "Africa" ligger bygningen som fra starten av var laboratoriet ved Røstvangen. Denne ble også senere i driftsperioden omgjort til funksjonærbolig. Den ble kalt "Portugal". Går vi så nordover en hundre meter finner vi på venstre hånd grunnmurene til en stor bygning. Dette var i sin tid direktør Dahlbergs bosted. Ned mot vannet finner vi så restene etter direktør Korens privatbolig. Dette var en tømret hytte delvis i to etasjer og hadde tilnavnet "Congo". Med dette sier vi oss ferdig med Røstvanglia, idet vi samtidig "tar med" en rekke uthusbygninger, garasjer og andre småhus som stod her.
Den største husklynga lå på det som kalles "Vinkelen", i veikrysset Stubsjøgardene - Sparsjøvolden. Det er her nede hvor vi nå står. De første bygninger kom opp her nede i forbindelse med bygginga av taubanen. Det skjedde i 1910 - 1911. Navnet "Vinkelen" kom av at taubanen her nede hadde en vinkel (nr. 6 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)). Her ble i 1910 bygd et stort maskinhus (nr. 7 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)) med to dieselmotorer som skaffet kraft til taubaneanlegget.
Likeledes ble det i 1910 satt opp en stor 3-etasjes arbeiderbrakke i forbindelse med bygginga av taubanen. I retning fra Røstvanglia lå på venstre hånd her nede ved veien den "nye" kontorbygninga (nr. 8 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)) som var i 3 etasjer. Den ble tatt i bruk i 1914. Det kan nevnes at den også inneholdt 3 familieleiligheter for funksjonærene.
På grunnmurene som vi her står ved, stod enn stor butikkbygning, "Kooperativen" "Last ned bilde av Kooperativen (JPG, 55 kB)" (til venstre på bildet)(nr 5 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)). Den ble ferdig i 1914. Den kooperative handelsforretning hadde bakeri i kjelleren. I den forbindelse kan nevnes at bakeren i 1919 hadde følgende betingelser: Han hadde 100 kr pr. uke i lønn, dessuten fritt værelse, lys og brensel. I 2. etasje av handelsbygningen lå spiseforretning og kafé. Kafeen var visstnok godt besøkt. Her var de nyeste avisene utlagt, likeledes var et automatisk elektrisk piano ettertraktet, ja faktisk så populært at mange fra bygdene omkring kom for å ta vidunderet nærmere i øyesyn.
Rett over veien for her vi nå står, lå det svære og staselige Folkets hus (Last ned bilde av Folkets hus (JPG, 55 kB)) (nr. 4 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)). Det var i 2 etasjer med kino i 2. etasje. I 1. etasje var det festlokale med scene. Folkets hus (JPG, 55 kB) (grunnmurer) kostet sine 100 000 kroner, og mye dugnadsarbeid var nedlagt. Bl.a. så dekorerte en av ingeniørene, som var kunstmaler, salen meget smakfullt. Bygningen ble innviet 19. juni 1920, altså bare ett år før nedleggelsen. Fram til 1920 hadde man imidlertid hatt et Folkets Hus inne på gruvebyen ved selve gruva. Det fortelles at det var møtt fram en masse folk til innvielsen av det nye Folkets Hus i 1920. Det var ikke bare stedets folk, men også mange bygdafolk. Det var hornmusikk av Tynset hornorkester, sang av det stedlige sangkor og dans til den lyse morgen.
2.1. Vaskeribygningen (nr. 1)
Last opp bilde av vaskeriet, Bilde 1 (JPG, 51 kB),Last opp bilde av vaskeriet,bilde 2 (JPG, 40 kB),Last opp bilde av vaskeriet, bilde 3 (JPG, 52 kB), Last opp bilde av vaskeriet, bilde 4 (JPG, 65 kB),Last opp bilde av vaskeriet, bilde 5, gml. (JPG, 65 kB)
Vi står nå ved restene av det siste vaskeriet, men før jeg tar for meg dette, vil jeg si litt mer om de andre bygningene som var her på Vinkelen. Nede til høyre i bakken her, litt overfor den før omtalte handelsbygningen, lå en stor "ungkarsbolig"(nr. 3 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)). Det var altså en stor brakke for ugifte arbeidere, og den ble ferdigbygd i 1914. Litt lenger opp, på en rekke inn i skogen, lå en større "Egne Hjem"(nr. 2 på Last ned oversiktsbildet (JPG, 255 kB)) - bebyggelse. Dette var en rekkehusbebyggelse, visstnok bygd på initiativ fra bedriftsledelsen. Disse "Egne Hjem" -selskapene, som det etter hvert ble mange av rundt om på anleggene i denne tida, var som oftest ikke kooperative i egentlig forstand, men var likevel et samvirke på boligsakens område og ble ofte tillagt stor betydning. Reglene var slik at arbeiderne kunne erhverve seg boligene etter en viss tid. Ordningen møtte til sine tider motstand fra arbeiderne. De mente at med denne ordningen ville de bli altfor lett bundet til bedriften. På en glenne inne i skogen ved toppen av vaskeriet lå det også en "Egne Hjem"-bebyggelse. Her lå det tre hus på rekke med en herlig utsikt mot Nytrøa og Stubsjøen.
Denne stor bygningen som vi her står ved restene av, var vaskeribygningen ved Røstvangen. Den ble ikke ferdigbygd før nedleggelsen kom i 1921. Dette skal jeg senere komme tilbake til.
På akkurat samme sted lå også den første vaskeribygningen her ved Røstvangen. Den ble etter en forholdsvis lang byggeperioden ferdig i 1916. Den var oppført under høgkonjunkturen, og bar tydelig preg av det.
Det var det tyske firmaet Humboldt som stod for ingeniørarbeidet, og det hele må mildt sagt karakteriseres som en skuffelse. Økonomisk sett så ble vaskerianlegget fordyret med 25 % av det som var planlagt. De vesentligste innvendinger mot vaskerianlegget var følgende:
Det hadde altfor stor betjening. Det var opptil 25-30 arbeidere pr. skift.
Det maskinelle var lite oversiktlig, og maskinene var plassert slik at reparasjoner var vanskelig å utføre.
Dessuten var remtransmisjonenen svært så kompliserte. Dette var en fare, idet ulykker lett kunne oppstå.
For å skaffe vann til vaskeriet, ble det bygd en 2 km lang vannledningsgrøft fra elva Gløta fram til vaskeriet. Den ble ferdig i 1915. Likeledes kan nevnes at verkets hovedvei fra nordenden av Stubsjøen og fram hit til vaskeritomta og de nye boligene, ble satt skikkelig i stand i årene 1915 - 1916.
Det er viktig å understreke hvor viktig det var for gruveselskapet at vaskeribygningen kom i drift. Allerede noen få år etter at drifta startet ved Røstvangen ble det samtidig mindre av den såkalte renkisen. Det vil si kis som er så ren at den trenger bare en enkel håndskeiding på gruvebakken før den kan eksporteres. Fra 1910 ble det meste av kisen som ble drevet ut av fjellet klassifisert som såkalt vaskemalm, dvs. at den trengte oppberedning eller vasking for å kunne bli eksportkis. Som eksempel kan nevnes at i 1913 var lageret av vaskemalm oppe ved gruva ca. 90 000 tonn. Det ble kalkulert med at denne vaskemalmen ville gi ca. 40 % renkis ved senere finskeiding og vasking. Med dette forstår vi bedre den stor betydning vaskeriet ville ha for en bedre og lønnsom drift.
Jeg skal i det følgende kort forsøke å forklare hvordan vaskeriet virket.
Taubanekibber lastet med vaskemalm ble tippet i ei fyllkasse på toppen av vaskeriet. Kibbene ble tømt ved hjelp av et tippeapparat som var opphengt på bærekabelen. Nedknusningen, etter at godset hadde passert kjeftknuseren på toppen av vaskeriet, skjedde ved et valseknuseverk. Fra kjeftknuseren til valseknuseverket ble godset ført på gummitransportbånd. Fineste nedknusning foregikk på en såkalt rørmølle, og malm som skulle underkastes flytskilleprosess gikk inn på en kulemølle hvor det derpå ble tilsatt vann og visse kjemikalier. Dette var altså i grove trekk prosessen for å få skilt ut renkis eller såkalt eksportmalm fra den mer urene vaskemalmen.
Da vaskeriet kom i 1916 ble det straks behov for en ikke liten økning i arbeidsstokken. Det ble ansatt mange kvinner i vaskeriet. En god del av dem var gift med arbeidere som var i selve gruva. På denne måten ble derfor ofte begge ektefellene yrkesaktive her ved Røstvangen. Alle de nye arbeiderne som i disse årene fikk sitt utkomme her, slo seg ned her på Vinkelen.
Men vaskeriet gikk som før nevnt ikke uten problemer. Det oppsto bl.a. problemer med for liten vannføring i Gløta. Dette var særlig merkbart vinteren 1919. Da stod vaskeriet i 3 måneder. Toppen på det hele skjedde i påska 1919, da brant vaskeriet ned til grunnen. Alle arbeiderne hadde fri, og mange var bortreist i påskehelga. Brannen var derfor litt av en gåte, og brannårsaken ble visstnok aldri klarlagt.
Man gikk straks i gang med oppføringen av et nytt vaskeri. Det var meget moderne, faktisk regnet som det mest tidsmessige i hele Nord-Europa på den tid. Men det ble dessverre aldri tatt i bruk. Etter at gruvedrifta ble lagt ned i 1921 ble vaskeriet revet ned igjen, uten engang å være skikkelig prøvekjørt. I dag kan vi bare beskue skjelettet av det som engang var Røstvangens stolthet.
Nedenfor her vi nå står ser dere restene etter den store slamdammen som var et resultat av vaskeriprosessen. Området her nede gikk ofte under navnet Stortjern.
Helt inntil muren av vaskeriet her på nordøstsiden ser dere flere store kishauger. De to nederste av dem inneholder store mengder vaskemalm, og de ble lagt her i årene etter 1919 i påvente av det nye vaskeriet, som altså aldri ble satt i drift. Det er klart at haugene dengang hadde stor verdi. Mange tonn renkis kunne ha blitt resultatet dersom de hadde blitt underlagt en vaskeriprosess. Det fortelles at den kjente gruvemannen Worm Lund, som dengang var i Folldal, bød under avviklinga av drifta 200 000 kroner for disse haugene. Dette tilbudet ble imidlertid ikke antatt.
På vei innover til sjølve gruva vil dere mellom haugene like overfor her, kunne se en slags portåpning som på det nærmeste er igjenmurt. Det er utløpet på en transporttunnel som ble påbegynt under 1. verdenskrig. Den var planlagt i en lengde av 1500 meter, og ville ha hatt stor betydning som transportåre mellom Vinkelen og det værharde området ved gruva. Dessuten var den tiltenkt som tverrforbindelse øst-vest i selve gruva, og ville ha nådd gruvas leiesteder på en dybde av 190 meter vertikalt under gruvas toppunkt. Men på grunn av at den resterende malmmengde ved Røstvanggruva etter hvert ble et stort usikkerhetsmoment, ble arbeidet med denne tunnelen oppgitt etter å ha vært drevet innover her oppe fra i en lengde av 290 meter.
2.2 Litt om transporten av malmen
Eksportmalmen ble fraktet med taubanen ned til jernbanen ved Røsta, som ligger noen kilometer nedenfor Tynset stasjon. Jeg skal senere under omvisningen snakke mer omfattende om taubanen, bare her komme litt inn på transport av malmen videre fra Røsta.
Ved Røsta hadde selskapet lagringsplass for flere tusen tonn malm. Her foregikk opplastingen av malm på jernbanen. All malmen fra Røstvangen ble sendt til Trondheim og skipet ut derfra. Jernbanen til Trondheim var smalsporet hele veien, og det var gode stignings- og kurveforhold. Skulle man ha sendt malmen sørover til Kristiania ville man ha støtt på store problemer idet jernbanen denne veien ikke hadde ensartet sporvidde. Det ville ha vært nødvendig å laste om malmen ved Elverum, noe som ville ha vanskeliggjort og fordyret transporten vesentlig.
Transporten nordover var imidlertid heller ikke uten ulemper. En del bruer i Gauldalen var til hinder for at lastekapsiteten kunne utnyttes fullt ut. Likeledes var kjøringen over Heimdalsåsen sør for Trondheim ofte problematisk. Det var derfor store planer om å bygge sidespor ned fra Melhus til kysten, men dette ble ikke realisert. A/S Røstvangen hadde leiet lagerplass for store mengder malm i Ilsvika ved Trondheim. Herfra ble den sendt videre med båt. Etter det kildene kan fortelle så ble den hovedsakelig sendt til følgende havner :
I England: Coole, Manchester og Newcastle.
I Belgia: Antwerpen.
I Frankrike: Rouen.
Under 1. verdenskrig ble også en god del malm sendt til Sverige.
Fra 1916 ble på grunn av krigen Rørosbanens trafikkevne i stor grad utnyttet til transport av andre varer enn malm. Dette var mye på grunn av at sjøtransport på denne tiden var inne i store vanskeligheter på flere måter. Gruvene i Nord-Østerdalsdistriktet fikk i denne perioden redusert sine transporter med 40% av det normale. Jeg siterer en uttalelse fra bestyrelsen: "Da anledningen til at sælge kis til fordelagtige priser var tilstede, kunde gruberne paa grund av statsbanerne ikke drives i tilnærmelsesvis normal målestokk." Det ble altså hevdet at statsbanene, som ved å svikte sine transportforpliktelser, hindret gruvene i å utnytte høykonjunkturen fullt ut.
Det er klart at disse ting jeg her har nevnt må tillegges stor vekt når man vurderer de store vanskeligheter gruveindustrien etter hvert fikk i årene fram mot det internasjonale økonomiske "sammenbrudd" i 20-årene.
Jeg anser meg med dette ferdig her på Vinkelen, nå fortsetter vi innover mot selve gruvene som ligger ca. 2 km inne på fjellet. Vi følger stien innover kishaugene, videre taubanetrassêen innover til gruvene. Vi gjør neste stopp ved et av taubanefundamentene der hvor snaufjellet for alvor begynner. Derfra har vi en herlig utsikt, og jeg skal der snakke om malmkjøringa ved Røstvangen og om taubaneprosjektet.
3.1 Malmkjøringa ved Røstvangen
Vi står her ved restene av taubanen ved Røstvangen, men forut for denne hadde man en omfattende malmkjøring her ved Røstvangen.
Mulighetene for en god ekstrainntekt ved å kjøre malm, var nok en hovedårsak til at Nils Persson fikk så helhjertet støtte fra lokalbefolkningen når det gjaldt å få avgjort konsesjonsspørsmålet til sin fordel. Befolkningen her oppe så i Persson en sikker garantist for en fremtidig utbytterik gruvedrift på Røstvangen.
Avstanden fra gruva til Tynset var ca. 25 km, et forhold som ikke akkurat begunstiget rasjonell og lønnsom gruvedrift. Gruveledelsens problem allerede fra starten av, var derfor å få fraktet malmen på billigste og greieste måte fram til Tynset stasjon for opplasting på jernbane der. Med dette startet vinteren 1906 hestekjøringa av malm ned til Tynset. Noen års hektisk virksomhet fulgte for bygdene i Nord-Østerdal inntil taubana til Røsta ved Rørosbanen ble ferdig i 1910. Den mest besværlige strekningen var de første par kilometerne fra gruva ned til Stubsjøen. Veien gikk her på skrå nordøstover ned til nordenden av Stubsjøen. Derfra gikk kjøreveien over Stubsjøen og Sørsjøen, og videre etter Tunna forbi Kroken til Fossbakken. På denne måten unngikk man stigninger. Fra Fossbakken gikk kjøreturen etter hovedvegen nedover Tunndalen til Neby. Derfra krysset man Glåma sør for nåværende Tynset bru og endte opp ved opplastningssted (last ned bilde av opplastningssted) (JPG, 90 kB) noe sør for Tynset stasjon. Her hadde gruveselskapet erhvervet seg eget tomteområde, og en svær malmvekt var montert der.
Ved nyttår 1906 hadde man ca. 5000 tonn malm lagret oppe ved gruva. Ledelsen håpet å få dette framkjørt i løpet av kommende vinter. Kjøringa ble avertert ut ved juletider 1905, og de første malmlass ble levert på Tynset allerede første uka av 1906. Det var fra hele distriktet stor interesse for å tjene seg noen ekstra kroner. Leveforholdene for folk flest hadde vært vanskelige i flere år. Somrene 1902 og 1903 hadde for jordbruket vært direkte uår. Mange småbrukere hadde derfor i årene etter måttet øke sin gjeldsbyrde, for i det hele tatt å kunne eksistere. De nye mulighetene som malmkjøringa ved Røstvangen ga bud om, trengtes derfor i høy grad for bygdene i distriktet.
Kjøringa gikk greit de første månedene, og antallet kjørere vokste stadig. Det var opptil 200 hester i aktivitet denne første vinteren. Drifta var avertert ut til ¾ øre pr. kg eller kr 7,50 pr. tonn malm.
Men føreforholdene ble forverret ettersom kjøringa skred fram. Det trengtes derfor mye arbeid på å holde vegen kjørbar. Noen ekstra kroner kunne kjørerne tjene ved noen ganger å få returlass. Det bestod i å frakte materialer og annet utstyr fra Tynset og opp til gruva. Denne kjøringa ble betalt med ½ øre pr. kg. Men vegen var tung nordover, så det måtte være en ekstra hard tørn for hesten å gå med tungt lass både fram og tilbake. Malmlassenes vekt var vanligvis fra 1000 kg til 1500 kg, men somme tider helt opp mot 2000 kg.
I desember 1906 skulle det skje som de fleste hadde hatt en viss frykt for. Persson ble nektet konsesjon for videre drift av Røstvangfeltet. All aktivitet ved gruva ble øyeblikkelig stoppet. Vinteren 1906/07 ble det derfor ingen malmkjøring. Skuffelsen og bitterheten var stor blant lokalbefolkningen.
Etter fornyet konsesjonssøknad fra Persson ble midlertidig konsesjon til drift av Røstvangen meddelt i statsråd i oktober 1907. Gruvedrifta ble så smått satt igang igjen. Med dette kunne også kjøring av malm ta til igjen. Man så fram til å sette igang så raskt som mulig, men denne gang ble værforholdene svært ugunstige. Vinteren lot nemlig vente på seg, særlig nede i Glåmadalføret var det sparsommelig med snø. For å forberede selve kjøringa til Tynset, begynte i slutten av november noen å "lunne" malm den vanskelige strekninga fra gruva ned til Stubsjøen. Først i begynnelsen av januar ble snøforholdene slik at de første malmlass kunne kjøres ned til Tynset. Kjørelønna var nå kr 9,50 pr. tonn. I februar/mars 1908 var antall hester på sitt høyeste. På sitt meste var opptil 400 hester i aktivitet samtidig mellom Røstvangen og Tynset. Rene feberen grep etter hvert om seg. Det oppstod derfor naturlig nok snart er kraftig gap mellom "tilbud og etterspørsmål". For de fleste kjørere ble det nå vanlig å måtte vente opptil 12 timer for å få det ettertraktede lass. Dette misforholdet skapte selvsagt harme blant kjørerne. Og harmen fikk ofte folk til å oppføre seg på sletteste måte. Lasteplassen oppe ved gruva var mange ganger preget av heftige konflikter mellom kjørerne.
Vinteren 1908 ble det nedkjørt ca 7000 tonn malm. Det dobbelte kvantum kunne nok ha blitt nedkjørt dersom det hadde vært mulig å skaffe tilstrekkelig med malm til alle kjørerne. Men vanligvis bare 1 til 2 turer i uka på slutten av kjøresesongen, ble nok malmkjøringa denne vinteren en skuffelse for de fleste.
Det er av interesse å komme litt inn på de mer sosiale forhold ved malmkjøringa. Kjørerne kom de første årene fra alle bygder i Nord-Østerdal. Hovedvekten var fra Tynset, Kvikne og Alvdal, men også fjerntliggende områder spilte en rolle særlig den første sesongen, vinteren 1906. Her kan nevnes Gauldalen,, Melhus, Kristiansund og visse områder på Hedemarken. I 1908 dominerte kjørerne fra Tynset og Kvikne, men Alvdal og Tolga bidrog også med en god del kjørere.
De kjørere som ikke kunne bo hjemme, måtte selv skaffe seg losji og stallrom. De måtte gjøre avtaler om dette på gardene ved Stubsjøen, i Kvikne, nedover i Tunndalen og på Tynset. Kjøringa foregikk ofte helt fra klokka 3 om morgenen til sent på kveld. Kjørerne måtte nemlig tidlig ut da regelen i prinsippet var at de først frammøtte fikk lastet først.
For å bøte på losjiproblemet, oppførte gruveselskapet ei stallbrakke i nordenden av Stubsjøen. Denne bestod av en stor stall med spilltau for 50 - 60 hester og et tilsvarende stort oppholdsrom for kjørerne. Det var to senger i høgda rundt hele salen. Bygningen bar til vanlig navnet "asylet", med andre ord en ikke særlig positiv benevnelse. Det fortelles at den alltid var godt belagt med kjørere, dessuten hadde den ord på seg for også å huse "seksfotinger" i store mengder, dvs. lus.
Utallige er de mange historier om uvettig kjøring. Utover vinteren ble kjøreveien ofte svært staupet og ujevn. Det var ikke uvanlig å se at kjørerne kom fram til malmvekta på Tynset med ødelagt både seleutstyr og slede. Alt dette var som oftest veiens skyld. Det ble ofte sagt av erfarne malmkjørere, bl.a. av noen som hadde kjørt malm i Rørosfjella, at de der aldri hadde sett så fryktelig vei som ved Røstvangen.
Men verst var nok den overlessing som til tider fant sted. Lass på opptil 2000 kilo var ikke uvanlig. På elendig føreforhold i mars/april måtte slike ting direkte karakteriseres som grovt dyreplageri.
Kjøreren selv hadde også sine problemer. De strenge værforhold på disse trakter satte ofte kjørerne på harde prøvelser. Den lange ventetida på å få lass var ikke bare en psykisk prøvelse, men også en fysisk anstrengelse i den strenge kulden. Ved kraftig uvær hendte det ikke sjelden at hester måtte spennes fra og lassene settes igjen. Mang en kjører slet nok fælt med kulda på den drøye strekningen mellom Røstvangen og Tynset. Som en kuriositet kan nevnes at det for en del kjørere nærmest ble en nødvendighet daglig å besøke apoteket på Tynset. "Hoffmannsdråper" og såkalt "bitter" ble svært populære styrkedrikker for kjørerne. Den smule alkohol de inneholdt gjorde nok godt i en forfrossen malmkjørerkropp den lange veien mellom Tynset og Røstvangen.
Det som satte en stopper for malmkjøringa ved Røstvangen, var bygginga av taubanen som startet opp i 1909. Det meste av malmen ble fra nå av lagret oppe ved gruva i påvente av at taubanen skulle bli ferdigbygd. Gruveselskapet så det som en stor økonomisk fordel å anskaffe taubane framfor å satse videre på den ofte problematiske transporten av malm med hest ned til Tynset.
3.2 Taubanen
Det ble selvsagt stor skuffelse blant malmkjørerne da planene om taubane ble kjent. Men det ble en del kjøring allikevel. Det ble nå behov for å få kjørt opp en masse materialer og utstyr til taubanen; særlig ble bøndene i Fådalen og på Fåset beskjeftiget i stor stil med dette.
I februar 1909 ble arbeidet med taubanen påbegynt. Det var det tyske firmaet Benrather Maschinenfabrikk i Düsseldorf som hadde ansvaret for det maskinelle ved taubanen. Arbeidet med trekonstruksjonene ble overlatt til entreprenørfirmaet J. Kunig fra Trondheim. Hele taubaneanlegget var planlagt ferdig til 1. november 1909. Det skulle snart vise seg at dette knappe tidsskjemaet langt fra ville holde.
Tyskernes planer var at banen skulle gå i mest mulig snorrett linje. Dette prinsippet ville blant annet ha ført til at den ville ha kommet til å gå rett over skorsteinspipa til et beboelseshus i Fådalen. Etter mye uenighet gikk firmaet til slutt med på å forandre det hele slik at den i stedet ble gående over fjøstaket. Det ble bygget en sikring under trekktauene på dette stedet, slik at man skulle unngå at en eller annen kibb skulle kunne komme til å brase gjennom fjøstaket.
Det ble en stor tilstrømning av arbeidere av mange kategorier under taubanebygginga. Snekkere rundt om i Nord-Østerdalen hadde store tider i denne anleggsperioden. En god del tyskere var også med på bygginga. Det tyske ingeniørfirmaet tok nemlig med seg en del "spesialister" fra hjemlandet.
I forbindelse med vinkelstasjonen som ble bygget nede på Vinkelen, ble det der oppført et motorhus hvor det ble installert 2 store dieselmotorer. Disse produserte elektrisk strøm som så ble overført i ledning til Bratthøa hvor selve drivstasjonen for taubanen ble bygget. Samtidig ble strømledninger lagt inn til selve gruva. Dette medførte fordeler på mange vis for gruvedrifta ved Røstvangen, ikke minst for de som var henvist til å bo inne på det ugjestmilde snaufjellet.
Arbeidet med oppførelsen av vinkelstasjonen gikk veldig greit. Det hele var her i rute etter tidsskjemaet. Last ned bilde endestasjonen ved Røsta (JPG, 56 kB) ble i starten noe forsinket på grunn av vanskelige fundamenteringsarbeider. Grunnen bestod nemlig av en god del kvabbleire. Utover sommeren 1909 ble dessuten lagringsproblemene ved Tynset jernbanestasjon et stort hinder for taubanearbeidets fortgang. Dette skyldtes at man ikke fikk kjørt fort nok unna de enorme mengder med forskjellig utstyr til taubanen, som derfor i disse hektiske månedene mer eller mindre hopet seg opp på lagringstomta ved jernbanestasjonen.
Arbeidet med strekkstasjonen og drivstasjonen på Bratthøa ved Fådalen gikk stort sett etter planen. I oktober 1909 var kabelen ferdigstrekt på strekningen Last ned bilde av Røsta (JPG, 63 kB) - Bratthøa. Et par uker senere var strekningen gruva - Vinkelen også ferdig. Arbeidet som gjenstod, og som også skulle vise seg å bli det problematiske, var på strekningen Bratthø - Vinkelen. Denne var ca. 10 km og preget av vanskelige terrengforhold. Den seine og tungvinte transporten fra Tynset til Røstvangen må ta sin del av skylda for at problemene fra Bratthøa til Vinkelen ble så store. Man kom for seint i gang med utkjøringen av utstyret til denne strekningen, samtidig som man var ekstra uheldig med værforholdene denne høsten. Hele desember var preget av uvær og store snømengder. Samtidig hadde de mange myrstrekningene i dette området vanskelig for å fryse til. Dette skapte problemer bl.a. for transporten av de svære og tunge kabelrullene.
Den 18. februar 1910 ble de første kibber sendt fra Røsta til gruva. Hele taubaneanlegget var altså nær 4 måneder forsinket i forhold til det som var planlagt. Det lå nå mye malm lagret oppe ved gruva. Eksempelvis så lå det pr. 1. februar 18 000 tonn malm der oppe. Det hadde nær sagt ikke vært malmkjøring denne vinteren i påvente av taubanens åpning.
Det fortelles at den første kibb som gikk fra Røsta den 18. februar var dekorert med det norske, tyske og prøysiske flagg og med dekorativ inskripsjon på tysk: "Lykke til!"
Den første kibb med malm ble sendt fra gruva til Røsta den 9. mars. Avstanden mellom hver kibb var 200 meter, og det gikk 200 kibber i alt, 100 i hver retning. På hele strekningen fra gruva til Røsta var det rundt 225 taubanebukker med en gj. snittshøyde på 7 meter. Kibbene brukte ca. 2 timer og 10 min. på turen. Til betjening av taubanen trengtes det 25 mann pr. skift.
Det oppstod allerede fra starten av vanskeligheter med å få banen til å fungere skikkelig. Dette var den første taubanen som dette tyske firmaet bygde, og det ble visstnok den siste. Banen stoppet tidt og ofte av forskjellige grunner. Som en kuriositet kan nevnes et tilfelle fra april 1910. Man sendte en større mengde proviant (matvarer) fra Røsta. Banen stoppet, og storreparasjon måtte til. Det tok over en uke før man fikk banen i gang igjen. Imens befant matvarene seg oppe i kibbene et eller annet sted på snaufjellet mellom Røsta og Vinkelen. Det er vel neppe trolig at varene var like gode i smak og duft når de omsider kom fram til Vinkelen som de hadde vært ved avgang fra Røsta.
Jeg skal avslutningsvis si litt om årsakene til problemene med taubanen. Den overføringsmetode fra motor til taubane på Bratthøa som Benrather valgte, nemlig tannhjulsoverføring, var meget uheldig. Det viste seg at banen arbeidet tungt. Det at man på død og liv skulle bygge banen over de høyeste toppene på strekningen gruva - Røsta, må ta sin del av skylda for dette. På grunn av dette oppstod nemlig store høydeforskjeller, noe som selvsagt skapte stor belastning på det maskinelle. Når så den elendige konstruksjonen av Benrathers bærekabelkoblinger kom til, fikk man gjentagne ganger ikke bare kabelbrudd på bærelinje, men også på trekklinje. Etter en slik katastrofe lignet taubanen et eneste kaos. 10 - 20 kibber kunne kjøre inn i hverandre og mase seg selv og taubaneblokkene aldeles i stykker, eller det samme antall kibber styrtet ned i vann eller myr og forsvant for bestandig. Det var derfor ikke noe under at anleggsutgiftene til banen steg til en uanet høyde før man fikk taubanen til å funksjonere noenlunde tilfredsstillende. I 1911 ble nemlig tannhjulsutvekslingen på Bratthøa ombygd til remdrift med elastiske koblinger, og samtlige av Benrathers bærekoblinger ble utskiftet av Røstvangens egne folk. Fra nå av fungerte taubanen noenlunde problemfritt.
Med dette anser vi oss ferdige med omtalen av taubanen. Vi fortsetter nå videre innover langs taubanetrasèen inn til selve gruva. Der tar vi en rast ved grunnmurene til de første bygningene ved Røstvangen.
4.1 Arbeidsstokken ved Røstvangen gruver
Vi står nå ved grunnmurene til de første last ned bilde av bygningene (JPG, 52 kB) (nr. 10 på last ned oversiktsbilde (JPG, 255 kB)) ved Røstvangen gruver. All aktivitet foregikk her oppe fra starten i 1904/05 og fram til ca. 1914, da det meste av gruvebyen ble flyttet ned til Vinkelen. Det ble selvsagt fortsatt boende folk her oppe helt fram til nedleggelsen i 1921.
Sommeren 1904 var som tidligere nevnt 3 mann beskjeftiget med forberedelser til å starte drift. Utover i 1905 økte arbeidsstokken gradvis, slik at den var oppe i 25 mann i november 1905. Disse kom i stor grad fra Perssons gruver i Nord-Norge. Det var en god del svensker blant dem og visstnok en finnlender. De var alle erfarne gruvefolk, noe som var viktig i startfasen. Lederen var ingeniør Carl Dahlberg, som opprinnelig var fra Falun i Sverige, men som i flere år hadde hatt sitt virke ved Sulitjelma gruver. I denne startfasen var det altså svært få arbeidere fra Nord-Østerdalsdistriktet, dette skulle senere i driftstida komme til å forandre seg mye.
Våren 1905 ble den første brakka bygd her hvor vi nå står. Den fikk tilnavnet "Vaterland". Man hadde planer om å øke belegget til ca 100 mann ved juletider 1905, men dette ble utsatt. Til samme tid hadde man også planlagt enda en ny brakke. Ikke før i september 1906 ble nye brakker oppført. Det var to store 2-etasjers bygninger, rødmalte og svært solid bygd. I den ene av dem var det en forsamlingssal i hele 2. etasje. Den var 24 meter lang og 12 meter bred. Arbeiderne hadde bare ros å gi disse første bygningene ved Røstvangen. De var etter datidens forhold meget bra husrom, skikkelige tømmerhus med innvendig paneling. I desember 1906 ble dessuten en stor magasinbygning med smie og dynamittkjeller ferdigbygd. I det hele tatt så var det en livlig aktivitet her oppe. "Østerdølen" kalte på denne tiden stedet for et "Nordens Klondyke", en betegnelse som sikkert var dekkende. Arbeidsforholdene ellers var stort sett bra. Direktør Dahlbergs dyktige arbeidsledelse var viden berømt. Optimisme og foretaksomhet preget altså det lille gruvesamfunnet her oppe idet året 1906 var i ferd med å ebbe ut.
Men så kom problemene på grunn av konsesjonsspørsmålet. Like før jul 1906 kom konsesjonsnektelsen i statsråd. Alt arbeid ved gruva ble stanset og alle arbeiderne flyttet fra stedet. Det var selvsagt stor skuffelse blant lokalbefolkningen og ikke minst blant arbeiderne. Jeg skal i den forbindelse sakse litt fra "Østerdølen"; dette uttrykker skuffelsen over nedleggelsen samtidig som det sier litt om den smule usikkerhet som eksisterte mellom rallarene på den ene siden og den fastboende befolkning. Jeg siterer: "Uroligt frygtede mange for, at det vilde bli paa Tønset, naar Rustvangarbeiderne ankom. Men de opførte sig pent. Det var gjennomgaaende staute Karer, klassebevisste opplyste Folk. Deres ophold ved Tønset station blev kort. De fortsatte sin reise straks. Den livlige Rørelse og Trafikk ved Rustvangen er dermed som med et Slag slut. Grubeaabningerne blir stængte med Porte, Vinduerne beskyttet med Luker, og nu ligger Rustvangen der som før i Stillhed og Ro."
Høsten 1907 ble altså foreløpig konsesjon gitt. Man begynte dermed så smått med drift igjen. Røstvangen hadde godt ord på seg for sine gode boforhold og arbeidsforhold, ved oppstartingen i 1907 var derfor stor søkning om å få begynne ved Røstvangen igjen. Det ble en livlig tilstrømning av arbeidere. Det kom også inn mange søknader om arbeid pr. brev. Denne høsten satte man imidlertid igang igjen med bare 20 - 25 mann, så det ble derfor langtfra arbeid til alle som ønsket. De aller fleste av dem som startet opp igjen, hadde arbeidet her før nedleggelsen. Det var sikkert ingen ulempe for noen parter at man fikk tilbake den gamle gode stammen av gruvefolk. Dette året ble det også bygd skeidhus her ved gruva.
I 1908 ble drifta sterkt utvidet. Konsesjonsforholdene var nå endelig klarlagt, og det nye selskapet A/S Røstvangen startet fra nå av opp med full ordinær drift. Mange nye folk ble tatt inn i denne perioden, en del kom nå også fra Nord-Østerdal. Dette fenomen var vanlig ved de fleste anlegg; i en startfase kom det erfarne gruvefolk utenfra som senere gradvis gikk over til rekruttering fra eget distrikt. Men det var under hele driftstida få som kom fra Røstvangens umiddelbare nærhet. Arbeiderne kom i stor grad fra de nærliggende gruvedistrikter, slik som Folldal, Røros og Ålen. I 1908 var det ansatt rundt 100 arbeidere ved selve gruva.
Denne forholdsvis sterke økningen i arbeidsstokken førte til en umiddelbar husmangel. De vanskelige transportforhold opp hit gjorde sitt til at husbyggingen kom på etterskudd i denne utvidelsesfasen. I 1909 ble derimot to større brakker ferdig her oppe. De ble av befolkningen her oppe kalt for Jacobsbrakka og Hoelsbrakka. Brakkene var i to etasjer og hadde kjøkken, matsal og soverom. Dessuten ble det for familier, som det nå etter hvert begynte å bli noen av, oppført 3 bygninger med 2 leiligheter i hver. Disse var innredet med eget kjøkken, gang og stue i 1. etasje og soveværelser i 2. etasje.
Den siste brakka oppført her oppe ved gruva, kom i 1912. Den skulle visstnok ha plass til 92 ungkarer. På dette tidspunkt var arbeidsstokken så stor som 164 mann, så det var sikkert et reelt behov for denne storbrakka. Fra denne tid av kom det ingen flere beboelseshus her oppe ved gruva. Fra nå av ble Vinkelen det viktigste stedet for fremtidig ekspansjon på dette området. Det ble selvsagt fortsatt boende folk her oppe, og vi må regne med at det ble mye bedre pass for dem som ble igjen.
Dersom man skal få et lite blikk på arbeidsstokkens størrelse, kan det være tjenlig å dele inn driftstida i perioder. Med unntak av året 1907 så var det en jevn stigning i antallet gruvearbeidere fra starten i 1904/05 til rundt 1917.
Perioden 1904/05 - 1909: Noenlunde jevn stigning opp mot ca. 100 arbeidere.
Perioden 1909 - 1915: Noenlunde jevn stigning fra 100 til ca 170 arbeidere.
Perioden 1916 - 1919: Antallet arbeidere lå fra ca. 170 til 260. Dette siste tallet representerer toppåret 1917.
Perioden 1919 - 1921: Noenlunde jevn nedgang fra 170 til ca 120 arbeidere. I visse deler av 1920 var det i perioder opptil 190 arbeidere.
I tillegg til alle tallene som her er nevnt, må vi plusse på det forholdsvis store antall anleggsfolk som var beskjeftiget på Røstvangen under de store anleggsprosjektene i perioder av driftstida. Her kan nevnes taubanebygginga, bygging av vaskeri og kraftstasjon ved Eidsfossen. (Last ned bilde av Eidsfossen) . Disse anleggsfolk kom i stor grad fra distriktene omkring. I tillegg må vi også ta med de faste arbeiderne ved taubanedrifta og ved vaskeriet. Disse var i stor grad bosatt ved Vinkelen. Tallene ovenfor representerer altså kun den arbeidsstokken som var beskjeftiget med selve utdrivningen av malm fra gruva, med andre ord, det vi vil kalle gruvearbeidere.
Kokkene har vært altfor lite påaktet og beskrevet som gruppe i det som er forfattet om våre gruver. De hadde en viktig misjon i et slikt samfunn. Kokkene måtte ofte i tillegg til sine egentlige gjøremål være både sjelesørger, megler, ordensvakt og dommer i brakkene. Det var også mange dyktige kokker her ved Røstvangen. Det var opptil 3 kokkelag i samme brakke. Kokkelagets størrelse varierte noe, fra 3 - 4 mann opp til 10 mann. Kokkerommet lå ofte i midten av brakka, mens beboelsesrommene for arbeiderne lå på hver side. Det var vanlig at hver mann betalte 5 kr. pr. måned til kokka. Dette var ikke for mye betalt når man tar hensyn til kokkas harde arbeid. Blant annet måtte hun lage to middager pr. dag, en for dagskiftet og en for nattskiftet, dessuten hadde hun det fulle og hele ansvar for renholdet i brakka.
Jeg skal komme litt inn på arbeidsstokken som sosial gruppe. Som tidligere nevnt så var det en viss forskjell mellom de første arbeiderne og de som kom etterpå under ekspansjonsfasen og ny- anleggene i krigstida. Fram til 1915 var det ingeniør Carl Dahlberg som var direktør ved Røstvangen. Han var meget godt likt blant arbeiderne og hadde ord på seg som en utmerket administrator og arbeidsleder. Flere kilder vitner om at Dahlbergs "ånd" også smittet over på arbeiderne, det var i hvert fall i de første årene svært godt arbeidsmiljø her ved Røstvangen. Ledelsen av gruveanlegget etter Dahlbergs død var ikke mye å rope hurra for. Det hele virket fra nå av lite gjennomtenkt. Det er vanskelig å si i hvor stor grad den dårlige ledelsen også virket inn på arbeiderne og arbeidsforholdene generelt. Per Stubsjøen, som hadde godt kjennskap til forholdene her oppe, har uttalt følgende: "De første som arbeidet her, var "ekte slusk" og det er "kjekke folk". Siden ble det så som så med moralen blant arbeiderne. Det kom etter hvert adskillige dårlige elementer til Røstvangen, enten for å søke arbeid eller bare for å være i nærheten av folk som hadde godt lønnet arbeid. Det var haiene som fulgte i anleggsarbeidernes spor. Slagsmål med knivstikking og annet var slett ikke uvanlig i dette gruvemiljøet."
Jeg skal ta med et sitat til. Det er fra gruvearbeider Anders Bækken fra Meldal som i et intervju i 50-åra uttalte følgende: "I 9 år arbeidde je ved Sulitjelma. En 3 - 4 år har je arbeidd ved Kjøli gruver i Ålen og under 1. verdenskrig ei god stund ved Røstvangen. I alt har je vøre ved 13 gruva. Je har likt gruvearbeid, å ha likt meg best ved Løkken. På Kjøli og Røstvangen trevs je itj. Det va for my villslusk der, men det va morske arbeidskara, som brukt snus, bannskap og brennvin. Når dem fekk en tre - fir hundre krona, reist dem te byen te horer og brennvin."
Jeg må først få understreke at det nok kun var enslige gruvearbeidere som kunne tillate seg dette siste. Familieforsørgere, som det stadig ble flere av utover mot slutten av driftstida, kunne sikkert ikke tillate seg dette.
Dernest er det viktig å spørre seg hvor mye vekt man skal legge i slike enkeltutsagn som de jeg nettopp har sitert. Jeg tror man må være svært forsiktig med å trekke for sterke og entydige konklusjoner ut fra dette. Men ut fra de forholdsvis tallrike kilder jeg har gransket, synes jeg det fremkommer visse entydige trekk som gjør at jeg kan skissere opp følgende, med hensyn til arbeiderne som sosial gruppe:
Årene fram mot 1. verdenskrig var i store trekk kjennetgnet av forholdsvis stabile sosiale forhold. Arbeidsstokken var noenlunde stabil, og den var ensartet med hensyn på arbeidernes tidligere bakgrunn. Det var i overvekt rallare av den gamle reale sorten som alle mer eller mindre kom fra kjente gruvedistrikter.
1. verdenskrig med den såkalte "jobbetida" kjennetegnes av et mer ustabilt sosialt miljø. Flere nye gruvearbeidere og andre anleggsfolk av forskjellig slag kom til i disse årene. Deres bakgrunn var ofte uensartet, både med hensyn på hvor de kom fra og på deres "sosiale bakgrunn". En god del av dem var såkalt "ramp", de ble ofte også kalt for "sommerfugler". Dette tilnavnet fikk de på grunn av at de tok seg arbeid bare sommerstid. Når den ugjestmilde vinteren var i anmarsj, sluttet de fleste av dem og reiste fra anleggene. Dette var ofte Kristianiaungdom og ungdom fra de sentrale deler av Østlandet. De var altså ikke gruvearbeidere eller anleggsarbeidere i egentlig forstand. Høgkonjunkturen i disse årene forklarer mye av de forhold jeg har beskrevet.
I rettferdighetens navn må også understrekes at det selvsagt også i denne perioden var mange ordentlige og "stabile" arbeidere ved Røstvangen. En god del av den gode, gamle stammen av arbeidere var fortsatt å finne her oppe.
Etter verdenskrigen kan man si at den egentlige "slusketida" var over. Forholdene ble på alle områder preget av stabilitet. Det ble etter hvert vanskeligere enn før å være garantert arbeid. Dette førte til at folk i langt større grad enn før holdt seg til samme arbeidsplass. I tillegg til at dette førte til langt færre flyttinger enn før, bidrog det også til mer stabile sosiale forhold ved anleggene. Perioden 1918 - 1921 var derfor her ved Røstvangen preget av at de fleste arbeiderne hadde familie, og at mange av dem kunne tenke seg å vie sin framtid til dette stedet.
4.2 Sosiale forhold, foreningsliv og fritidssysler
Etter hvert som flere familier kom til utover i driftstida, ble det snart behov for skole ved Røstvangen. Det ble opprettet skole her oppe ved gruva i 1914. Den fikk lokaler i det nye Folkets Hus her oppe. I 1917 ble det opprettet egen verksskole nede på Vinkelen. Den fikk lokaler i det nye Folkets Hus på Vinkelen fra 1920.
I slutten av 1912 begynte arbeidet med Folkets Hus her oppe ved gruva. Man fikk et rentefritt lån fra A/S Røstvangen, ellers var det hele i stor grad basert på dugnadsarbeid. Man fikk dessuten inn en del penger på aksjetegning og ved festlige tilstelninger. Huset ble på grunn av visse fordyrelser ikke ferdig til innvielse før januar 1914. Huset hadde sal, restaurant samt kjøkken. Ved innvielsen va alle fra stedet var med. Direktør Dahlberg og alle de andre funksjonærene var også til stede ved innvielsen, de hadde bl a kostet på å få innlagt elektrisk strøm til åpningsdagen. Festen var vellykket på alle måter, blant annet fremførte arbeiderforeningens dramatiske klubb to gode komedier. Som tidligere nevnt, så kom det et nytt Folkets Hus nede på Vinkelen i 1920.
Ideen om opprettelse av kooperativ handelsforretning kom fra Røstvangen arbeiderforening i 1909. Arbeiderne tegnet til sammen 70 aksjer à kr 20. Den kooperative forretningen ble formelt dannet i april 1910, og var en sammenslutning av arbeiderne på Røstvangen og stedets gårdbrukere. Forretningen hadde god søkning allerede fra starten av, men varene ble ofte noe fordyret på grunn av transportkostnadene den lange veien hit opp. Som tidligere nevnt ble den kooperative forretning flyttet ned til Vinkelen i 1914, der den da fikk sin egen store bygning.
Det var ingen fast lege ved anlegget. Legen fra Tynset og legen fra Kvikne hadde hver sin faste kontordag i uka. Derimot var det sykestue og fast sykepleierske ved Vinkelen.
I 1908 ble det etter initiativ fra gruvearbeiderforeningen startet et bibliotek som etter hvert kom opp i hele 160 bind. Det fikk fra 1914 faste lokaler i Folkets Hus.
I 1917 kom det eget poståpneri ved Vinkelen. Før den tid hadde man vært henvist til å bruke poståpneriet på Nytrøa.
Stallbrakka i nordenden av Stubsjøen ble etter at malmkjøringa tok slutt, brukt som kinolokale og festsal i noen år. Den første filmen som ble vist på Røstvangen het "Hindupiken". Kinoen tiltrakk seg stor oppmerksomhet, det ble sett på som et lite vidunder på den tid, ikke minst blant lokalbefolkningen i distriktet omkring. Det ble dessuten ofte arrangert dans etter kinoforestillingene. Etter hvert ble det vanlig med faste kinokvelder hver lørdag, søndag og onsdag. Senere ble kinoen flyttet til Folkets Hus.
Det var mye festing ved Røstvangen, både offentlig og ikke offentlig. Det ble ofte arrangert fester på gardene omkring. Dette var ofte populært blant lokalbefolkningen. Likeledes reiste stundom hele gjenger av arbeidere i helgene til Tynset eller Kvikne for å feste. Etter at Folkets Hus ble bygget, foregikk mye av festingen der. Fast takst for spillemannen i Folkets Hus var 2 kroner. Det var som oftest Oskar Brevad eller Holmbergkarene fra Røros som sørget for musikken. Det kostet jevnt over 50 øre å komme inn på festene. Det ble danset vals og reinlender, men Rørospolsen var den gjeveste. Ingeniørene deltok ofte på festene, de hadde tydeligvis ikke noe imot å feste blant rallarne. Ellers var det ofte mye underholdning på festene. Det var sang og teater av stedets eget sangkor og den dramatiske klubb. Artister av forskjellig slag var også ofte på gjesting her oppe, så som tryllekunstnere, sabelslukere og akrobater.
I 1913 ble det stiftet skytterlag etter initiativ fra gruveledelsen. Det fikk liten tilslutning blant arbeiderne. Dette var nok mye på grunn av den anti-militære og pasifistiske strømning som hersket i arbeiderbevegelsen på den tid. Et hornmusikkorps ble også stiftet i 1913. Dette fikk ganske bra tilslutning.
Idretten stod sterkt på Røstvangen. Det ble stiftet en skiforening som fikk bygd en god skibakke. Det ble arrangert både langrenn og hopprenn der folk fra hele distriktet deltok. Det fortelles om mange gode skiløpere blant arbeiderne, en del av de beste deltok jevnlig i kretsrenn rundt om i hele Nord-Østerdal. På sommerstid var det fotballen som var mest populær. Det hele kom inn i mer formelle former i 1918 da Røstvangen fotballklubb ble stiftet. Da fikk man også bygget en skikkelig fotballbane nede på Vinkelen. I alle år var det Tynset som var den argeste motstanderen, og det hendte ikke sjelden at det kom til "harde trefninger" ute på banen. Til innvielsesfesten av fotballbanen hadde man erkefienden Tynset på besøk. Innbyggerne på Røstvangen hadde møtt tallrikt opp til denne begivenheten. De ble heller ikke skuffet, for Røstvangen vant kampen med 3 - 1. Etterpå var det festlig samvær til den lyse morgen. Sin største bragd stod fotballklubben for i 1919, da de kom så langt som til finalekamp mot Elverum om kretsmesterskapet i b-klassen. Storkampen gikk på Tynset, men Elverum skulle vise seg å bli for sterke idet resultatet ble 7 - 1 i Elverums favør.
Ellers må det nevnes at det eksisterte en bokseklubb på Vinkelen, som visstnok hadde en stor popularitet blant arbeiderne.
4.3 Litt om lønnsforhold ved Røstvangen gruver
Lønningene varierte noe for de enkelte bergverk, men stort sett kan man si at Røstvangen alltid lå godt over gjennomsnittet alle bergverkene sett under ett. Fram til 1911 var lønningene ved bergverkene helt ut basert på ren akkord. På grunn av store variasjoner i f.eks. fjellets brytbarhet, var det ofte vanlig med svingninger på 20-30 % angående dagsfortjeneste gjennom et år. Akkordens beskaffenhet og andre forhold som nevnt foran skapte derfor en stor grad av usikkerhet med hensyn på beregnet lønnsinntekt. Det er av bl.a. slike grunner heller ikke så lett å komme med særlig eksakte tall for fortjenesten ved Røstvangen, i hvert fall ikke for de første årene av driftstida da noe slikt som garanterte minstelønnssatser ikke eksisterte. Jeg skal allikevel komme med noen få tall for visse år, for om ikke annet å angi visse hovedtrekk i utviklingen.
Utregnet etter akkordene for 1905, lå dette året en flink minerer i gjennomsnitt på fra 4 til 6 kroner pr. dag, alt etter fjellets beskaffenhet. Altså etter 10 timer som var det vanlige, fra kr 0,40 til kr 0,60 pr. time. De andre typer gruvearbeid, slik som fordrere og skeidere, lå på ca kr 0,30 pr. time i 1905.
For å ta et år som 1910, så lå den gjennomsnittlige timefortjenste for voksne menn på Røstvangen da på 44,4 øre. Best var som alltid minererne med gjennomsnittlig 53 øre pr. time. Dernest kom fordrerne med 42 øre pr. time. Arbeid i dagen ble i gjennomsnitt betalt med 40 øre pr. time. Lavest kom skeiderne, som vesentlig var kvinner og unge gutter, med gjennomsnittlig 30 øre pr. time. Ser vi på lønnsutviklingen under ett for disse fem årene, kan den ikke karakteriseres som særlig god. Særlig kommer minererne dårlig ut, med faktisk ingen særlig lønnsutvikling i disse årene. Dette kan blant annet skyldes at malmen stadig ble mer tidkrevende og vanskelig å drive ut, noe som selvsagt i sterk grad gikk ut over minerernes akkorder. Fordrerne og andre arbeidsgrupper hadde en viss lønnsutvikling, med unntak av skeiderne som faktisk stod på stedet hvil. På grunn av den nominelle lønn skissert ovenfor, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om de reelle leveforhold ble verre eller bedre. Det foregikk store forandringer på mange vis i det lille gruvesamfunnet her oppe på fjellet i disse årene, og det er vanskelig å måle i hvilken grad dette gav seg utslag for den enkelte arbeider. Det beste for å kunne si noe om levekostnader ville være ved å kunne komme fram til en form for reallønnsutvikling. Dette er imidlertid nær sagt en umulighet, nettopp på grunn av det jeg nevnte ovenfor.
I 1911 ble det etablert såkalt minstelønnssatser ved bergverkene. Arbeiderne ble nå ved alle akkorder garantert den for vedkommende arbeid stipulerte eller fastsatte minstelønn. Dette var selvsagt en god garanti for arbeiderne. Tariffen for Røstvangen fastsatte følgende minstesatser:
For minerere og fordrere: kr 0,33 pr. time
For skeidersker: kr 0,30 pr. time
Til vanlig lå selvsagt den reelle akkordlønn som før nevnt en god del over disse minstesatser. Ved vanskelige akkorder var imidlertid minstelønnssatsene en god forsikring å ha i ryggen.
Fra samme tariff i 1911 kan man ta med at husleien for familiefolk her ved Røstvangen var på kr 8,50 pr. måned, og for enkeltpersoner kr 4 pr. måned. Husleien innbefattet hus, lys og brensel.
I 1915 ble den såkalte normalarbeidsdagen vedtatt av Stortinget. For gruver og smelthytter, som var regnet som særlig farefulle arbeidsplasser, ble det vedtatt maksimum 48 timer pr. uke i arbeidstid. Dette var selvsagt et fremskritt sett med arbeidsfolks øyne, men 8-timers dagen var ennå ikke konsekvent gjennomført ved våre bergverk. De enkelte bergverk praktiserte dette noe forskjellig. Først i august 1919 ble det gjennomført 8 timers dag ved alt arbeid på Røstvangen. Et mangeårig krav fra arbeiderne ble med dette gjennomført.
Fra 1915 begynte "jobbetida" så smått å gjøre seg gjeldende ved Røstvangen. Lønningene steg ikke så lite fra nå av, men det var ikke alle grupper som fikk like stor del av kaka. Lønnene var særlig store for den såkalte midlertidige arbeidskraften, slik som snekkere, mekanikere og forskjellige bygningsarbeidere. Mange av disse kom fra Nord-Østerdal, og de gjorde på de forskjellige akkorder eventyrlige penger i den store anleggsfasen her oppe under 1. verdenskrig. Overtidsarbeid var svært lett å få i disse årene, og mange sa ikke nei takk til slike tilbud. Et eksempel på hva "jobbetida" kunne innebære i form av fortjeneste, skal jeg illustrere ved følgende historie: En snekker fra distriktet fikk sammen med sin sønn i 1917 akkorden ved oppførelsen av et båtnaust ved Stubsjøen. Jobben var fullført på to dager, og for dette betalte selskapet ut den nette sum av kr 1000. Gruvearbeiderne kunne ikke vise til sånne kjempefortjenester, mye på grunn av at deres lønner i større grad nå var fastfrosset i tariffer. Men den nominelle lønnsutvikling var også for disse grupper noenlunde god under verdenskrigen. I 1915 var eksempelvis den vanlige dagslønn for minerere på kr 10 pr. dag, altså kr 1 pr. time. Dette var en fordobling i kroner og øre fra 1910.
Lønnene steg for alle grupper stadig utover mot 1920, slik at en minerer eksempelvis i 1920 gjennomsnittlig tjente kr 1,80 pr. time, eller 14 - 15 kroner pr. dag. Men reallønna ble neppe noe bedre i disse årene. Nå kom nemlig den beryktede "dyrtida" for fullt. Prisene på alt mulig steg vel så raskt som lønningene, og etter som lønningene i visse perioder i stor grad var fastlåst gjennom vedtatte tariffer, ble leveforholdene for gruvearbeiderne heller verre enn bedre i disse årene. På denne tid begynte også bedriften A/S Røstvangen så smått å få føling med de økonomiske problemene som senere skulle vise seg å komme for fullt.
4.4 Arbeiderbevegelse og arbeidskonflikter ved Røstvangen
Nær sagt alle arbeiderne som tok del i startfasen ved Røstvangen, var som tidligere nevnt erfarne gruvefolk. Organisasjonstanken var ikke fremmed for disse, det tok derfor ikke lang tid før man begynte å planlegge stiftelsen av en arbeiderforening. Etter foredrag av agitatoren Berntsen fra Kristiania, ble Røstvangen gruvearbeiderforening stiftet her oppe den 18. mars 1906. Stiftelsesmøtet fant sted her i den første arbeiderbrakka, og nær sagt alle arbeiderne sluttet seg til foreningen. I årene som fulgte var denne arbeidernes formelle organ utad og overfor bedriftsledelsen. Det var mange både små og store saker som foreningen tok opp til behandling gjennom alle disse årene som fulgte. Her kan kort nevnes slike ting som gjennomføringen av tvungen sykekasse for sine medlemmer i 1909, opprettelsen av et såkalt sikkerhetsfond samme år, og gjennomføringen av bedret matforsyning til stedet under rasjoneringsperioden fra 1918. Røstvangen ble nemlig i denne vanskelige tiden underlagt Tynset provianteringsråd, noe som allerede fra starten av skulle vise seg lite formålstjenlig for befolkningen her oppe. Tynset provianteringsråd favoriserte nemlig andre av bygdas innbyggere framfor arbeiderne ved Røstvangen. Dette førte i stor grad til matmangel blant arbeiderne. Arbeiderforeningen fikk gjennom harde forhandlinger omsider slutt på denne forskjellsbehandlingen, slik at stedet her oppe fikk de matvarer det rettmessig hadde krav på.
Dette var noen få eksempler på hva arbeiderforeningen fikk utrettet. Det må understrekes at på det sosiale og lønnsmessige området så hadde arbeiderforeningen i de aller fleste tilfeller en finger med i spillet.
I 1912 ble det etter initiativ fra arbeiderforeningen stiftet en Verdandilosje på Røstvangen. Avholdssaken var viktig innen arbeiderbevegelsen, det var derfor svært vanlig ved de fleste anlegg å opprette slike losjer. I motsetning til flere andre avholdsordner, så forkastet Verdandi-ordenen all religiøs tilknytning og allierte seg med arbeiderbevegelsen. Verdandiordenens syn på alkoholen var at den var en hindring for sosial framgang, derfor måtte den bekjempes. Men av en eller annen grunn så fikk losjen ved Røstvangen ikke særlig tilslutning.
Røstvangen sosialdemokratiske ungdomslag ble stiftet i april 1914. Det fikk i begynnelsen bra oppslutning, men fra 1917 gikk det hele så dårlig at laget ble nedlagt året etter. Like før nedleggelsen i 1921 ble et nytt ungdomslag stiftet.
I tråd med utviklingen innen arbeiderbevegelsen på nasjonalt plan, oppstod det også splittelse innen Røstvangen gruvearbeiderforening. I 1917 meldte gruvearbeiderforeningen seg ut av kretspartiet, og derved også ut av det norske arbeiderparti. Fra nå av støttet foreningen seg til den nye retning, nemlig Fagopposisjonen. Ved splittelsen i 1917 brøt en fraksjon ut og dannet Vinkelen sosialdemokratiske forening, som derpå ble tilsluttet arbeiderpartiet. Den nye fraksjonen hadde sin majoritet blant vaskeribetjeningen på Vinkelen.
Dessuten var det i perioder egne arbeiderforeninger ved taubanestasjonen på Røsta og ved kraftstasjonsanlegget ved Eidsfossen (Last ned bilde av Eidsfossen). Denne siste ble nedlagt da arbeidet med kraftstasjonen var fullført i 1917.
I august 1920 ble det stiftet en syndikalistisk forening på Røstvangen. Syndikalismen gikk for å være den mest revolusjonære retning innen arbeiderbevegelsen, den avviste all sentralisert ledelse, og de viktigste kampmidlene var streik, boikott, sabotasje og obstruksjon. De få månedene bevegelsen eksisterte på Røstvangen tok den ikke i bruk noen av disse kampmidler, og den rakk ikke å markere seg noe særlig i gruvesamfunnet her oppe.
De arbeiderkonflikter som var ved Røstvangen var alle del av generelle konflikter i bergverksindustrien som helhet. Det var faktisk ingen særegne konflikter av større omfang her ved Røstvangen. Man hadde en ganske omfattende bergverkskonflikt i Norge i 1911, hvor også Røstvangen tok del. Likeledes var det en rekke såkalte "ulovlige" konflikter i gruveindustrien i 1917, særlig var Folldal sterkt utsatt. På Røstvangen var det også konflikter dette året.
Jeg skal omtale året 1916 litt mer utførlig. Den langvarige konflikten dette året omfattet de fleste bergverk i Norge, deriblant Røstvangen.
Krigen sendte levekostnadene i været, og arbeidernes lønnstariffer lå fast helt til 1916. Dyrtidstillegg som ble bevilget, kjentes helt utilstrekkelige, og da forhandlingene om nye tariffer tok til ved nyttår 1916, krevde arbeiderne betydelig økte satser. Men arbeidskjøperne sa nei. Dette resulterte i en omfattende lockout i slutten av januar 1916. I alt 3500 gruvearbeidere i Norge ble dermed midt på svarteste vinteren kastet ut i arbeidsledighet.
Riksmeglingsmannen kom etter hvert inn i bildet, og et forslag derfra på 10-15 % lønnsøkning ble sendt til avstemning. Ved Røstvangen ble det forkastet med overveldende flertall, på samme måte som ved de andre gruvene rundt omkring. Våren gikk og ingen løsning var i sikte. Regjeringen satte nå alt inn på å få en løsning på konflikten. Riksmeglingsmannen kom på nytt inn i bildet, og en midlertidig overenskomst kom i stand. Det ble enighet å løse det hele ved voldgift, arbeiderne skulle i mellomtiden gjenoppta arbeidet. Arbeidet kom så smått i gang igjen også ved Røstvangen. Ledelsen ved Røstvangen hevdet at de hadde hatt store tap på grunn av denne arbeidsstansen. Dette var midt i en god periode for fordelaktig salg av malm til utlandet, lockouten ble altså på mange måter et tveegget sverd for arbeidskjøperne. Voldgiftsdommen falt i juli 1916. Resultatet må betegnes som dårlig for arbeiderne, idet dommen gav gruvearbeiderne tarifftillegg som ikke stod i noe forhold til den prisstigning som hadde skjedd.
Vi begir oss nå bort til gruveåpningene, hvor vi tar første stopp ved munningen av grunnstollen vi ser der borte.
5.1 Driftsforhold og gruveteknikk
Vi står nå ved gruvas hovedstoll. Forekomsten i Røstvangfjellet hadde to stolldrifter og fem dagsynker. En stoll(laset ned bilde av en stoll) (JPG, 48 kB), på dialekt stull, vil si en nærmest vannrett gruvegang som går ut i dagen. Stollene var alltid de største og viktigste gruvegangene i enhver gruve. Dagsynk vil si tilnærmet loddrett gruvegang som går ut i dagen. Ellers er det en god del vanlige synker, orter og strosser som går på kryss og tvers her inne i fjellet.
Vi står altså ved gruvas hovedstoll, stoll nr. 2 på 78 meters nivå, dvs. 78 meter nedenfor toppunktet av øverste dagsynk. Denne stollen har en lengde innover på 375 meter. Her nede ved munningen hvor vi nå står var skeideanordningene. I forbindelse med skeidehuset bygde man også i 1912 et valseknuseverk her. Skeiding vil si en grovsortering av malmen for hånd.
Den stoll man startet opp drifta på her ved Røstvangen i 1904, var stoll nr. 1. Munningen av denne ligger litt lenger oppe i fjellet her, og vi kommer til å gå forbi den på vei opp mot toppen av feltet. Stoll 1 ligger 42 meter under høyeste punkt og er inndrevet i en lengde på 160 meter. Når dere om en stund går forbi der oppe, vil dere se at det hele ligner mer på en blanding av stoll og synk. Innenfor de få restene av skinner der oppe ligner det hele derfor på et enormt bombekrater. Det at det hele er blitt seende ut spå denne måten skyldes forekomstens beskaffenhet i startfasen av drifta. Da lå det der oppe nemlig mektig renkis nær sagt helt opp i dagen. Dette er årsak til at et så stort område er utgravd på denne måten. I de første åra var altså stoll nr. 1 der oppe fordrerstoll og den viktigste ved gruveanlegget.
Synkene her ved Røstvangen går til dels mye dypere ned enn til stoll nr. 2 som vi nå står ved. Gruvas dypeste punkt er på 159 meter under toppunktet på øverste dagsynk.
Forekomsten ved Røstvangen bestod av 4 kislinser med 2 og 2 i gruppe, liggende over hverandre. Den gruppe som lå østligst ble kalt østre leiested, den vestligste ble kalt vestre leiested. Det var østre leiested som først ble drevet, dvs. ut fra stoll nr. 1. Fram til ca. 1911 ble faktisk all kis tatt derfra. Som før nevnt så hadde man i østre leiested meget ren og god kis nær sagt i dagen. Det var derfor lett å drive ut malmen i begynnelsen. Man skulle kanskje ha ventet seg at vestre leiested ville føre like fin kis, men dette slo ikke til. Likeledes kilte malmen i vestre leiested forholdsvis tidlig av mot dypet og forsvant. Fra 1911 var imidlertid produksjonen fra vestre leiested den alt overveiende ved Røstvangen. Fra da av var stoll nr. 2 som vi her står ved, hovedstoll, og all fordringen foregikk i denne.
Tenker vi oss gruvegangene her ved Røstvangfeltet i horisontalplanet, så dekker de et område på 400 x 400 meter. I de første årene var trillebører med fyllkasse det vanligste fordrerredskap. Fra 1910 ble det anskaffet skinner og vognmateriell for de nye lange driftene i gruva. Hver skinne veide 14 kilo. I de første årene pleide man å foreta en foreløpig grovsortering av godset inne i fjellet, idet eksportvare, eventuell vaskemalm og gråberg ble adskilt. En del av gråberget ble brukt som underlag for skinnene. Både eksport- og vaskemalmen ble senere underkastet en finskeiding på skeidhuset.
Fordringen foregikk overalt i Røstvangen med 2 tonns skinnebanevogner betjent av 2 mann. Både side- og fronttippere ble brukt. Skinnegangen i stollen hadde avvikerspor.
I slepesynkene inne i gruva var det montert to elektriske heiser. De var forsynt med dobbelt spor for tom- og lastevogner. Heisehastighet var 1 meter pr. sekund. Nyttelasten var på 2500 kilo. Begge heisebanene var forsynt med trappetrinn for befaring.
I førstningen var det bare håndboring ved gruva. Feisel og bor var redskapen. Feisel var en hammer som hadde 4-kantet tverrsnitt og smalnet av mot begge ender. Vekta lå på 2 - 3 kilo. Håndborring foregikk enten bare ved at samme mann brukte både feisel og bor, eller ved 2 mann hvor den ene da slo med feiselen og den andre vendte borren. For at feiselen ikke skulle gli ut av handa, festet de ofte ei skinnreim til feiselskaftet, og surret deretter skinnreima rundt håndleddet.
Til belysning ble det brukt karbidlamper under arbeidet i gruva. Lampene hadde en beholder nederst hvor karbidklumpene var oppbevart. Karbiden utviklet gass som så sivet opp til selve lampa hvor den der ble antent.
Maskinboring kom først til Røstvangen i 1915. Det var merkelig at ei gruve med såpass harde bergarter som Røstvangen ikke startet med dette før. Kompressoranlegget til maskinboringa var levert av Benrather Maschinenfabrik i Düsseldorf som avbetaling på de 160 000 norske kroner som dette selskapet ved voldgiftsdom i 1914 ble dømt til å betale A/S Røstvangen for manglene ved taubaneanlegget. Kompressoranlegget var plassert straks utenfor stollmunningen hvor vi her nå står. Her lå dessuten smia med et borrkvessingsapparat drevet med trykkluft.
Av sprengemner ble ved Røstvangen brukt polardynamitt, stjernedynamitt og nikrit. Dette siste var et krigssurrogat, og det hadde ikke sterk nok sprengvirkning til de harde bergarter i gruva og var derfor mislykket. Dette sinket derfor framdriften av malm i disse årene.
Dynamit-tinere med elektrisk oppvarming av vannet, var plassert med visse mellomrom rundt om i gruvegangene. Av lunte ble brukt den alminnelige sorte tjærelunte, samt under krigen en hvit som imidlertid ikke tålte fuktighet.
Gruvas sikkerhet var meget god på grunn av hardt fjell, og av forbygninger var det derfor utført ytterst få. I stollene var det installert ventilasjonssystem, og det var elektrisk belysning ved heiser og fyllorter samt selvsagt i stollene. Vi kan se restene av det elektriske anlegget dersom vi kikker inn i munningen av stollen her nede.
Vanntilsiget var på grunn av de mange dagåpninger forholdsvis stort. Stempelpumper var derfor montert på forskjellige steder inne i gruva, og overskuddsvannet ble ført ut gjennom grunnstollen.
Jeg skal si litt om de enkelte kategorier gruvearbeidere. I gruva hadde minererne størst prestisje. De hadde også bedre lønn enn de andre gruppene. De fleste minererne følte yrkesstolthet ved jobben sin. Det var litt av en profesjon å være en dyktig minerer. En del av minererne pleide når de reiste fra anlegg til anlegg å bære med seg sin egen kjære feisel og en god bornøkkel. En bornøkkel ble tredd på boren og brukt til å svinge boren med. På denne måten unngikk man å bli slått over hendene dersom vedkommende med feiselen skulle være så uheldig å bomme på boren. Minererne likte altså, og var stolte av arbeidet med redskapen sin. Spaden derimot, som var fordrernes redskap, ble neppe tatt med fra anlegg til anlegg. Til denne knyttet det seg hverken gode minner eller yrkesstolthet.
Dette fører oss over til kategorien fordrere. De fleste av dem som hadde sitt virke inne i gruva kom inn under denne kategorien. Dette arbeidet hadde ingen høy prestisje. De fleste fordrere gikk rundt med drømmen om å bli minerer. Det ble ofte sagt at blant fordrerne fantes "en fant fra hver bygd". Det var vel noe i dette ved de fleste gruver. Det var nemlig alle slags typer mennesker som ble rekruttert til fordrerarbeidet. Det var aldri snakk om kvalifikasjoner av noe slag. Men de fleste fordrerne var nok ærlige og reale arbeidsfolk. Fordrerarbeidet må nok betegnes som det hardeste arbeid ved gruvene. Blant fordrerne var det for det første de som kjørte malmen i vogner ut fra gruva. Den andre typen fordrere var de som var henvist til krafsen og spaden for å få fram godset til dem som kjørte det ut.
Den tredje kategori arbeidere var skeiderne. De stod både lønnsmessig og prestisjemessig lavest på rangstigen. Deres arbeid foregikk på skeidhuset som var plassert her ute ved munningen av grunnstollen. Med krafser av båndjern eller med hendene drog skeiderne til seg en passende haug med malm og grovsorterte denne med en ofte kolossal ferdighet.
Vi skal herfra nå rusle videre oppover i feltet. Vi kommer til å passere stoll nr. 1, og vi gjør siste stopp på selve omvisningen ved den ene av dagsynkene på toppen av feltet.
6.1 Arbeidsulykker ved Røstvangen
Det var etter forholdene få alvorlige ulykker ved Røstvangen. Dette skyldes nok i stor grad det harde fjellet; av den grunn var derfor rasulykker en sjeldenhet ved Røstvangen. Ut fra kildene har jeg kommet fram til at det var gjennomsnittlig en dødsulykke pr. år sett hele driftstida under ett. Dette tallet kan likevel synes mye, men i forhold til mange andre gruver, må dette tallet karakteriseres som lavt. Folldal gruver, som var en av de mest usikre gruvene, opererte nok med langt større ulykkestall enn hva Røstvangen kunne vise til. En del småskader og amputasjoner var det imidlertid ganske mye av også ved Røstvangen. Den første dødsulykka ved Røstvangen skjedde i oktober 1906. Da ble Peder Hansen fra Mo i Rana drept ved en mineringsulykke. Alle arbeiderne her oppe deltok i gravferda. Med gruvearbeiderforeningens fane i spissen kjørte man med 13 hester i kortesje ned til Tynset kirke.
Ved siden av silikose, som ofte hadde kronisk karakter, var såkalt "ladd" en vanlig yrkessykdom blant anleggsarbeidere. Den skyldtes skytegasser, som inneholdt kulloksyd, nitrøse gasser, små mengder uforbrent dynamitt osv. Den gav først og fremst forbigående hodepine, men også lungesymptomer som tung pust o.l. Sykdommen gav sjelden varig men, men den kunne i visse tilfelle være dødelig. Dette siste skjedde faktisk her ved Røstvangen i 1909.
Denne ulykka var den største i omfang her ved Røstvangen. Da omkom 3 mann samtidig i en av dagsynkene her oppe hvor vi nå står. Man kunne lese følgende i "Arbeidets Rett": "Ulykken foregikk torsdag morgen den 19de august mellom kl 5 og 6 i en sænk oppe på toppen av fjellet - et godt stykke ovenfor den egentlige hovedstoll ind til gruben. Nede i vedkommende sænk arbeidede tre mand. De arbeidede paa natskift, og da de om morgenen var færdig foretok de en avfyring av de ladede borehuller, eftererat de var kommet op. En tid efter at de tre skud var avbrændt gik arbeideren Magnus Skancke med en av sine kamerater, Peder Fagermo, (den tredje var gaat hjem til barakken), ned i sænken igjen for nærmere at undersøke virkningene av skuddene. Det andre arbeidslag, som kom ned i sænken ved 7-tiden, fandt da foruten Skancke og Fagermo ogsaa Iver Bakken liggende bevisstløs nede i sænken. Naar Iver Bakken ogsaa var kommet i sænken, saa antas det, at han var blit hitkaldt ved nødraab fra de to kamertater. Man fik hurtigst mulig alle 3 bragt op, men for alles vedkommende var dødeen indtraadt nede i gruben. Det mest sandsynlige er, at dødsaarsagen skyldes kvælning av svovelrøk. Røken maa ha været umaadelig sterk. Et lommeuhr Fagermo hadde paa sig var helt grønt av svovl baade utvendig og indvendig."
Ulykkesfrekvensen viste en viss synkende tendens utover i driftstida. Dette skyldtes muligens sikrere arbeidsrutiner og bedre gruveteknologi.
6.2 Drifta ved Børsjøhøgruva, Finnhauggruva og Hamndalsgruva
Her hvor vi nå står ved denne synken på toppen av Røstvangfjellet, har vi fin utsikt innover mot Børsjøhøa. Der inne hadde også A/S Røstvangen tre gruver i drift i noen år. De lå alle tre tett samlet og gikk under betegnelsen Børsjøhøfeltet.
Allerede fra ca 1914 fikk selskapet uforholdsmessig store kostnader ved å drive ut den, fra da av, ikke alltid rene kisen fra Røstvanggruva. Selskapet så seg derfor om etter nye områder som kunne være drivverdige. Store områder ble undersøkt her oppe ved hjelp av diamantboringer, og prøvedrift i det såkalte Børsjøhøfeltet ble så smått påbegynt i 1914. Selskapet fikk etter hvert mer og mer tro på dette nye feltet inne på fjellet. Fra ca 1918 begynte Børsjøhøfeltet å få såpass stor produksjon at det så smått kunne sidestilles med selve Røstvangfeltet her nede. Høsten 1919 ble det oppført en ny taubane inn til Børsjøhøa. Den var fra Vinkelen og dit inn ca. 6 km lang.
I 1920 ble Røstvanggruva faktisk forbigått av Børsjøhøgruva med hensyn på produksjonsmengde. Og i de tre første månedene av 1921 fram til nedleggelsen i mars ble det faktisk ikke drevet ut noe malm her ved Røstvanggruva. Alt ble i disse månedene tatt fra Børsjøhøgruva.
Disse forhold vi her har kommet inn på fører naturlig over til å snakke om nedleggelsen av Røstvangen gruver. Mye kan sies om dette sørgelige kapitel av Røstvangens historie, jeg skal bare kort forsøke å gi en oversikt over det som skjedde.
6.3 Nedleggelsen av Røstvangen gruver
A/S Røstvangen gruver ble nedlagt i mars 1921. Alt arbeid ble stoppet, og arbeiderne fraflyttet stedet ganske umiddelbart. De fleste reiste fra distriktet, men noen slo seg ned her oppe på Kvikneskogen, på Kvikne og nede på Tynset. Særlig slo en del av arbeiderne seg ned i Kjæreng ved Tynset. De fleste av dem ryddet seg småbruk der. En del av arbeiderne hadde arbeidet såpass lenge ved Røstvangen gruver at de dermed hadde sikret seg hjemstavnsrett i kommunen. Det var derfor ikke noe rart i at såpass mange slo seg ned i Tynset kommune etter nedleggelsen ved Røstvangen. Det var vanskelige tider for noen og hver i disse årene, og ved at man hadde hjemstavnsrett i en kommune, hadde man også rett til å nyte godt av kommunens forsorgsbudsjett på lik linje med de tidligere fastboende i kommunen. På grunn av de mange arbeidsledige fra Røstvangen, ble Tynset kommunes forsorgsbudsjett derfor satt på en hard prøve i disse årene.
Årsakene til nedleggelsen av Røstvangen gruver er ikke lett å få klarlagt, men jeg mener at man i hvert fall kan slå fast to mulige hovedårsaker. For det første de etter hvert vanskelige og dyre driftsforhold ved gruva. Dette til tross for de forholdsvis oppløftende resultater ved Børsjøhøfeltet. For det andre, og kanskje viktigste årsak, den daværende internasjonale økonomi. Jeg skal si litt mer om dette siste.
Under 1. verdenskrig var det høgkonjunktur og drømmeforhold for bedriftene. Nordmennene kunne eksportere det de ville og klarte å produsere. Ikke lenge etter våpenstillstanden i 1918 begynte man så smått å føle den kommende krisen. De europeiske landene var utarmet etter krigen og hadde ikke kapital verken til å kjøpe malm eller varer. Etterkrigskrisen spredde seg fra land til land, og høsten 1920 nådde den for alvor til Norge. Prisene på malmen sank sterkt, men utgiftene til gjeldsrenter var like store som før, og arbeidslønna var bundet av tariffer. A/S Røstvangen var en av de bedrifter som ikke klarte påkjenningen. Det vrimlet av konkurser rundt om i årene etter 1920.
Det at drifta ved Røstvangen ble innstilt, virket først ikke så sterkt på folk flest. Mange var det nemlig som trodde at drifta nok vill komme i gang igjen ganske snart. Gruveanlegget ved Røstvangen var i 1921 i meget tidsmessig stand, og store summer var i de seneste år nedlagt i form av investeringer. Det var av disse grunner, blant folk her oppe, god tro på at Røstvangen før eller siden ville få hjulene i gang igjen. Centralbanken for Norge, som på denne tid var i store vanskeligheter, og som hadde stått for finansieringene ved Røstvangen, ville imidlertid noe annet. A/S Røstvangen hadde visstnok en lånegjeld på 10 millioner kroner, mye takket være de omfattende investeringene under 1. verdenskrig. Det gjaldt nå for Centralbanken å få igjen mest mulig av denne utlånte kapitalen. Det innkom flere tilbud om kjøp av anlegget, blant annet fra daværende direktør Worm-Lund ved Folldal gruver. Men i stedet for å selge hele anlegget som en enhet, valgte Centralbanken å selge Røstvangen i "smått". Banken hadde fra tidligere anledninger best erfaring med denne formen for realisasjon, men her ved Røstvangen ble dette langt fra noen suksess. Store deler av det som kom inn ved salget gikk nemlig med til å administrere det mangesidige og kompliserte apparat som skulle til for å få avviklet det hele. Store ødeleggelser ble det som fulgte i årene etter 1921. Denne vandalisme gjorde sterkt inntrykk på folk i distriktet, og var samtaleemne blant folk i årevis. Det hele ble karakterisert som det rene galmannsverk. Det fører for langt å komme inn på de mange misforhold her, jeg skal derfor bare i stikkordsform nevne de verst eksemplene.
Vaskeriet, som var helt nytt, ble etter at maskiner var fjernet og solgt for noen usle tusenlapper, sprengt av heimevernet fra Tynset. Dette var selvsagt i all sin galskap et ypperlig treningsobjekt for sprengningsgruppa.
Taubanebukkene ble sprengt i filler. Kablene lot man bare bli liggende og ruste rundt om i terrenget.
Kulemølla ved vaskeriet som ny kostet 200 000 kroner ble sprengt i filler. Dette begrunnet i at den var for vanskelig å flytte på.
En 9 tonns stenknuser ble derimot med stort strev kjørt ned til Tynset og derfra med jernbane til Kristiania. Den ble solgt såkalt cif, det vil si at selgeren hadde ansvaret for transportkostnadene. Da den kom fram til bestemmelsesstedet viste det seg at transportkostnadene overskred salgssummen med 14 kroner.
Alle hus ved anlegget ble revet og solgt for en billig penge til folk rundt om i distriktet. De største husene ble satt opp igjen rundt om i bygdene som forsamlingshus. Blant annet Heim på Tynset og Vidarheim på Tolga.
Dette var bare noen smakebiter på hva som skjedde på Røstvangen under avviklinga. Utallige er imidlertid de mange små og store historier som finnes fra denne sørgelige epoken i Røstvangen gruvers historie.
Det hele virket som direkte vandalisme. Det synes som om det bare ble tenkt på øyeblikkets vinning. To bygders stolthet og et sikkert eksistensgrunnlag for mange mennesker var med dette revet bort. I 1932 var alt fjernet og avviklet, fra da av ble stedet Røstvangen seende slik ut som vi har det i dag.